Hverdagsliv og historier

Kilde: Mimra – organ for Harkmark historielag – Nr 1 – Årgang 2007
Forfatter: Gerhard Mortensen

 

Bestefar

Lauritz Edvard Bessesen Fuglevik kom til verden å gården Fuglevik i 1860. Han giftet seg med Konstanse Flørnes fra Flørnes ved Lillesand. Olga Elisabet Fuglevik var parets eldste barn i en søskenflokk på åtte.

Undertegnede er Elisabeths førstefødte og har fått disposisjon en del gamle avisutklipp og kladdebøker etter min forfar. Blant papirene fant jeg også mors stilbok fra 1914, da hun gikk på amtskolen. En av stilene het: ”Hjemmet mitt”.

Hun forteller at gården ligger til sjøen lengst øst mot Søgne grense i Harkmark herred. Den hadde med sikkert vært i slektens eie i 300 år, men oldfunn viste at den hadde hatt bosetting alt i steinalderen.

Det to-etasjers huset familien bebodde, var reist i 1777, mens et lyst og rommelig uthus var fra 1900. I stranda sto to sjøboder som tilhørte gården, som også hadde lakefiskeretter i sjøen utenfor. Iseksport fra Ronevannet var drevet sammen med naboer. Vannet var fra gammelt et svært god fiskevann, men sjebber (abbor) som i og hensikt var satt ut av en takknemlig sjel, hadde fylt opp vannet og utkonkurrert ørreten. Gården var på 6-8000 dekar, hvorav 40 dekar var åker og eng. Til vanlig hadde den 5-6 kyr, hest og småfe. Hesten het Fritjof og ropte ut: ”Her kommer ridderen!”

I 1914 hadde Ås anløp av dampbåt to ganger ukentlig. Osnes hadde telefonstasjon. Det kom også post fra Mandal hver virkedag. Skolehuset var på Rørvik, på østsida av Harkmarksfjorden, tvers over for Osnes, der Jakob Osnes var læreren deres.

Da stilen blei skrevet, var Lauritz Fuglevik lærer på Landøy/Utøy og Skogsøy med 42 undervisningsuker i året. Han var noe så moderne som ukenpendler, og altså mye borte fra familien og gården. Lørdag ettermiddag kom han hjem, og reiste igjen mandag morgen. Båten hadde han liggende i ”Dammen”, nær Ås yterst i Harkmarksfjorden. Dit brukte han ”apostlenes hester”. Riktignok hadde båten motor, men den virket visstnok sjeldent etter hensikten. Når det var fint vær, hendte det at læreren kom hjem midt i uka – ” for å se at familien ikke dovnet seg”. Den ”kontrollen” var neppe nødvendig. Slik jeg husker mormor, var hun en bestemt og effektiv dame. I tillegg til alt annet, hadde hun en imponerende håndarbeidsproduksjon som var ganske allsidig, med nål, heklekrok, strikkepinner samt spinnerokk og vevstol. Satt hun i ro i blant når hun var på besøk hos oss, vokste det gjerne et strikketøy frem mellom hendene hennes – en strømpe f.eks hæl og tå blei fullført selv om skumringsstunden blei ganske mørk. Det var ikke snakk om å tenne lys for hennes skyld. Fingrene hennes visste presis hva de hadde å gjøre, og i mens unne hun både synge og fortelle. Og da var det jo bare stemningsfullt med tussmørke. Far hennes var seilskuteskipper, så hun var nok vant til selvstendig hjemmeinnsats uten hans hjelp i blant.

Skolehuset Skogsøy

Skolehuset Skogsøy

Som eldste barnebarn til Konstanse og Lauritz, husker jeg dem begge ganske godt. Siste julen bestefar levde, underholdt han på julefesten på Skogsøy skolehus, og det var ganske populært. Han var en røslig skikkelse og fylte godt opp bak kateteret, der krittet fikk trylle frem merkelige talloperasjoner på tavla, mens han fortalte så folk lo mer enn de hadde godt av. Vi sier takk og farvel til skolestilen og flytter over til bestefars papirer.

Der fremgår det at han fullførte lærerutdanning som 17- åring på Seminaret i Søgne – 17 mars 1878. Det året hadde Utøy – og Landøyfolk fått ferdig skolehuset sitt. Det var særdeles tidlig i sammenlikning med andre skolekretser i herredet. Skogsøy fikk sitt skolehus hele 30 år senere. Antakelig tok bestefar først vikariater omkring i distriktet. Han blei ”beskikket som Kredslærer i Mandal Præstegjeld, Mandal Prosti, og som saadan sat til at overtage undervisningen i Landø Kreds, Halssaa sogn 17.mars 1883.”2016 05 Landøy-126

Det var da 12 ukers lovbefalt og 4 ukers frivillig skole. Den dag i dag kan eldre Landøy-folk påvise ”Fugleviksteinen” der bestefar fortøyde sin robuste livbåt mens han var på øya. Den hadde altså motor, som blei kalt ”Einars levebrød”.

Einar var noe mer motorkyndig enn bestefar, så han foresto reparasjonene, som ikke alltid gav så varige resultater. Årene måtte titt tas i bruk, og de var tunge.

Bestefars undervisningsmetoder vet jeg lite om, men jeg har leste en bunke med brev som blei til i en norsktime på Landøy skolehus. Bunken gikk i 1901 til Aagenius Rasmussen som 5 år tidligere hadde fullført folkeskolen og siden reist til USA. Brevene viste sprudlende fortellerglede, og fikk mine solestiler til å virke ganske tørre. Brevene blei da også vel mottatt og påpasselig ivaretatt. I tillegg til de 8 elevbrevene var der også ett fra læreren. Det lyder slik:

Landø 18.1.1901.

Kjære ven Aagenius!

En kjærlig hilsen fra skolen i Din hjembygd sendes Deg herved. Det er godt gjort, kjære ven, om Du kan staa Dig imod den dragende magt til de laster enhver ung, hvor han enn færde er udsat for. Den er stor i sind og eier livets lykke som gaar dydens vei. Du hilses paa det beste fra din alltid trofaste ven.

Lauritz Fuglevik.

 

 

Bestefar hadde mange interesser. Alt for mange, syntes nok noen. Hjertet hans banket for lokalbefolkningen, fiskerne, som blei grovt utnyttet av fiskeoppkjøperne. De kunne for eksempel tillate seg å tilby en øre mer pr.kilo til den som leverte først om morgenen. Laurits Fuglevik støttet alt han kunne stiftelsen av Fiskernes Salgslag i Mandal. Han ivret for at unge fiskere skulle lære seg handelsfag og språk, så de kunne gå sammen om markedsføring og eksport til det store utland, og få mer for arbeidet sitt gjennom samvirke.
Sjølaksefiskerenes interesser støttet han i konkurransen med elvefiskerne. Han fant det også ulogisk at det var Landbruksdepartementet som skulle administrere laksefiskeriene og være deres fagdepartement.
Han talte og skrev for oppdrett av østers, og drev selv beskjeden forsøksvirksomhet, som blei delvis ødelagt av is.

Bestefar var inderlig overgitt over myndighetenes skuddpremier på sel. Det førte til massedrap av selunger. Han påpekte grusomheten i denne ”jakten” og beskrev selmødrenes lidelser i denne sammenhengen. Han varslet selens flukt fra kasteplassen og utryddelsen som vi ennå ser følgende av på Sørlandet.
Han var betenkt over uvettig jakt på gaulen, som var en liten gåseart som hver vår hadde sine trekkveier i lav flukt langs Sørlandskysten. Antall fugl var sterkt minkende. Nå er de visst helt borte. Han beklaget at moderne jaktvåpen hadde utryddet skarven. Det ser ut til å ha rettet seg i våre dager – om det ikke er en ny og tilpasset skarveart som er kommet i stede. Den har inntatt både fjorder og sund, ja endog elver og vann. Bestefar var opptatt av Tråneplomma som ny fruktsort på Sørlandet. Og fortalte om Karisholmen i Harkmarksfjorden. Kari laget seg en levevei av Tråneplomma. Hun var en nøktern og realistisk dame. En søndag på vårparten var det overvann på isen i Harkmarksfjorden, og Kari skulle til kirke. Da gikk hun barbeint over isen. I kirken tok hun på tørre strømper og sko og satt god og varm under gudstjenesten – i motsetning til de andre som var blitt søk våte underveis.

Fjørfehold i landbruket hadde han stor tro på. Han holdt gjess. I tunet på Fuglevik spankulerte en suveren fri, og frank og diger kalkunhane som jeg var mektig redd for. Den nektet meg adgang til et plommetre med svært fristende frukt.

Bestefar var språkmektig. Esperanto mente han hadde noe fore seg som nøytralt fremtidsspråk. Han arbeidet for lokale veiprosjekter for bedre fremkommeligheten i kommunen. Skogplanting var han svært opptatt av, og drev den langt på egen eiendom. Tobakksbruk var han inderlig imot, og diskuterte saken skarpt med sin kollega, Jakob Osnes.

Jakob Osnes var røyker og mer opptatt av avholdssak. De blei enige om at Jakob skulle avstå fra tobakk mot at bestefar skulle avstå fra alkoholnytelse. Hossen det gikk til sist, vet jeg ikke, men jeg tror at bestefars avhold begrenset seg til å slutte md alt som het brennevin. I alle fall het det i et skolebarnsbrev at ”Konstanse og Fuglevik” hadde gitt 3 flasker brennevin som gevinst til en utlodning som skulle skaffe penger til bibliotek på Landøy.

Det Laurits Fuglevik var aller mest interessert i, var lokalhistorie, og i ”selvstendighetstanken” som etter hvert pekte helt frem mot hendelsene i 1905.

Han var ikke historiker i vitenskapelig forstand. Han var mer på linje med gamle Nils Lindebø på Flekkerøya som i 1876 fortalte noen unggutter om britenes strandhogg på stedet i 1807. En av tilhørerne uttrykte skepsis til realiteten i beretningen, som muligens hadde litt mye kulør av nasjonalfølelse. Innsigelsen likte Nils heller dårlig og mælte: ”Jeg repeterer akkurat det de gamle sa og er det noe usant i det, får du pele det ut sjel – din nasefisk du er!”

Laurits Fuglevik var utvilsomt imponert over det de gamle fortalte, og over deres muntlige innlevelse og fortellerkunst. Selv fant han egne gjengivelser så kleine i sammenlikning at han i frustrasjon rett og slett ødela en del av sine arbeider. Slik har hendt skrivende folk før. Selv Wildenvey forteller at han i fortvilelse sendte pennen i veggen mang en gang, -men hver gang ”tok han veldig fatt på ny!” Det gjorde heldigvis bestefar også. Så klarte han etter hvert å finne en form som han mente passet med dramatikken slik den blei opplevd i samtiden. Han skildret utryggheten da krigen i 1807 omskapte skjærgården fra risikabel arbeidsplass til farlig ”ingenmannsland” der fienden når som helst kunne ta seg til rette med ran, rov og ”prison”. Særlig ”prisonens” kyniske virkelighet blei fryktet verre enn døden. En krigsfange var tapt for sitt land, og bare til plunder og heft for den krigførende. Når han likevel fikk næring og seng, kunne ikke mer forventes.

Bestefar nevnte ikke noe spesielt om norsk krigsfangebehandling, eller om norsk holdning til dem som volte dem så mye besvær og lidelse. Men når en motstander viste humanitet, endog på tvers av egne myndigheters kyniske og nådeløse krav, vakte det beundring og respekt hos kystbefolkningen. Den visste å sette pris på en raus og real håndstrekning utenom krigens brutale krav.

I den aller frøste tida etter krigsutbruddet i 1807, var situasjonen på Agderkysten temmelig kaotisk og krisepreget. Så fulgte bestefar fortellernes opplysninger om en målrettet utvikling. Først blei det opprettet et effektivt varslingssystem med signalstasjoner langs kysten. Omtrent samtidig kom en lisensordning for kaperskuter som forsynte seg av fiendens handelsfartøyer som drev trafikk på Sverige, og passerte tett utenfor Sørlandskysten. Så kom mer langsiktig oppbygging av en kanonbåtflåte som i intimt samarbeid med vardestasjonene fikk i stand en kystgerilja som endog satte seg i respekt hos det som den gangen var verdens største sjøkrigsmakt. Rimelig trygghet blei gjenopprettet på Agderkysten.

Nød, kaos, ressursmangel og frustrasjon over myndigheters likegyldighet blei seigt og samstemt overvunnet. I takt med fremgangen vokste selvstendighetstanken seg stadig sterkere blant allmuen. Dermed tentes også håpet om en lys fremtid for landet. Ved fredsslutningen var ”modningen” kommet så langt at den resulterte i Eidsvoll-samlingen, en fersk grunnlov og et Brage-løfte: ”Enige og tro til Dovre faller!”

Norgaard-gml

Pendlingen mellom Fuglevik – Landøy – Skogsøy falt for tungvint i lengden. Løsningen blei at bestefar kjøpte halvparten av et småbruk på Skogsøy. Han kalte det Norgård. Det bestod av 56 dekar på øya og 114 dekar på fastlandet. Han bygde våningshus, uthus og ”gåsehus” på øya. Så drev familien vanlig gårdsdrift på Fuglevik frem til det nærmet seg skolestart. Da flyttet de med dyr og vinterfor til Norgård, og bodde der gjennom skoleåret, og så blei det ny flytting. Det fortoner seg ikke særlig lettvint. I 1927 var det slutt, og bestefar var pensjonist. Året etter overtok foreldrene mine Norgård. Bestefar hadde nok sett frem til en pensjonisttilværelse med konsentrert arbeid med de mange kladdeboknotatene, men livet tok slutt i 1933. I gårdsarbeidet på Fuglevik falt han fra låvebroa og brakk lårhalsen. Forsøket med å gå med brukket lårhals, skaffet ham komplikasjoner som tok livet hans midt i en travel hverdag. Hans siste reise til Harkmark kirke foregikk på en vei han hadde arbeidet hardt for å få realisert. Bestefar blei båret til graven Gerhard_Mortensenav 6 sørgende kolleger fra skolene i Halse og Harkmark. Det var mange kransepåleggelser fra de mange lag og foreninger som hadde fått av hans arbeidskraft. En særdeles tallrik forsamling fulgte seremonien.

I dag er den nesten 400 år gamle slektsgården slukt av fritidskulturen og dens velstand. En ny tid har gjort sitt inntog og naturen har tatt tilbake gammelt naturlandskap. Ringen er på et vis sluttet. Og gamle folkeminner, som ikke er avdekket, ligger vel fortsatt godt gjemt under voksende jordlag.

Skogsøy, 2007. Gerhard Mortensen

Diverse skrifter fra Lauritz Fuglevik