NORGÅRD - SKOGSØY

01

Morgenidyll i Ørp
Et pusterom. Et vektløst sekund.
Truffet av varmende morgenstråler i ly av den falmrøde sjøbuveggen.
Det er blikk stille i dag.
Med unntak av en manneidstrøm som treffer vannskorpa, delvis i takt, delvis samtidig, er det som om selve naturen har stoppet opp, og jeg er til stede som det eneste menneske på planeten.

Et perfekt øyeblikk. Som kun deles med et par søvnige måker på jakt etter frokosten.
Jeg feirer stunden ved å befri mine føtter fra klamme sjøstøvler, og vifter dagen velkommen med beina over bryggekanten.

02

Lyng og einer oppi Haraldsheia.
Vi trør oss forsiktig, på små stier, gjennom busk og kratt. Den gang som nå. Tusenvis av store og små minner.
Fra Lauritz Fugleviks St.Hans bål på toppen, med hele øya på slep.Først flødemelkkalas på Norgård, før lurebål, og et titalls svabere med skolebarn og foreldre, viftene for å få  fyr.

Til lek og gjemsel, sauer, og hemmelige plasser, i minst tre generasjoner av etterkommere. Et utkikkspunkt.                 Et landemerke. Formet som en sukkertopp, synlig i sjømils omkrets – et tegn på ly og smult farvann innen rekkevidde. Kjenne sjøen herje rundt bauen i det du runder Tånes. For så å se kjentfolk vinke velkommen der oppe.
– Velkommen til Skogsøy! Kveldsmaten venter på kjøkkenet.

03

Duften av 12 brød, i en morken kjeller..
med katten ved grua, og sopen av einer på sin faste plass, er mor beredt til å børste ut siste rest.
Her trekkes fisken som ble tatt i nota ved Saueodden i går. Og potetsane står til kok.
Men i morra vanker det middagspølse, stekt med skjæresida ned, og hvit saus med masse persille. Så det så.

04

Dessert måtte man ha. Heile uka. Så det gikk i semule og rabarbragrøt annen hver dag. Og en sjelden gang ei galoppsuppe med saft og vann.

05

Fisk i alle varianter. Villing, kolje, sei og lyr..og så flyndre da. Selveste delikatessen. Den ble trekt, kokt, stekt og forvandlet til plukkefisk, supper, boller og kaker.
Skrapefisken – noe for seg. Den maltes ikke på kjøttkvern, men var rester etter fileter som ble rispet helt ned til skinnet. Så ble den stampet i morter sammen med litt mel og melk. For den som var ivrig i tjenesten sprutet det noen ganger helt oppi taket.

06

På heia lagde de narrebål..for det var om å gjøre å ikke være den første som tente hovedbålet på St.Hans.

07

Og heilt på toppen med en kikkert, kunne man se nesten til Tånes. I alle fall rundt Kåløyodden. Hvis det ikke var tåke da.

08

Så lå de rundt Nodefjellet og venta på makrellen. I tur  og orden, med nota inntakt og klar for fangst. Og andremann maste på førstemann, som hadde «allverdens tid». For det gjaldt å time an riktig, så det ble mest mulig uttelling for kastet. Og om du ikke lyktes fikk du prøve igjen…etter de andre..

09

Makrellen stimet. Det gjaldt sporenstreks å sikre seg beste plass, enten det var fra Karismed til Harladsheia eller utenfor Ole-Petters Ørp.

10

Husmannskost var ikke å forakte. Og med 8 barnemunner å mette gav havet rikelig med muligheter.

11

Å sitte i stuevinduet på Norgård å se sjøysprøyten kastes over Egvar. Da var det dårlig vær.

12

Og mens båttrafikken glei forbi de ute, var det stille i stua på Norgård. For brødene sto til heving og lyngen hadde så vidt begynt å sprake i bagerovnen.

13

Så fyrte mor en time før brødene skulle settes inn, og i skorsteinen hadde de trekantjern med ild under. For kjøkkenkomfyren var treg og grovkjelleren et foretrukket alternativ.

14

 Øya var teppelagt i blåveisblått. Med kreative innslag av ballastblomster fra fjerne strøk.

15

Nattfiol og konvaller var sikre vårtegn i Lilleåsen.

16

Det var et strev å få dyrkbar jord. Men det gav avkastning etter hvert. Gulrøtter og poteter ble kjærkomne innslag i husholdningen.

17

Deigen stod i trauet, og bakebordet var til å elte på.

18

En tvilsom fornøyelse, å  liste seg i varme sommergrader mot utdoen nede ved vannet. Men det måtte til. Så man holdt seg for nesa og lot det stå til.

19

De satt to og to på pulten, og arbeidet iherdig med stilen, mens lærer Fuglevik sjekket stavingen, og blekket laget kladdemerker i boka.

20

Med kjølpestenger  – lange av bambus ble det sikret både lyr, sei og torsk..i sakte fart.

21

Overflødig glasstøy gikk i «røysa», og hver husstand hadde sin egen haug. Det var et skattkammer for små jenter som samlet juveler til sine selvlagte «lekehus» bak bergnabber og mellom store steiner på øya.

22

Og nede i huset kunne man ligge å høre stegene i trappa. For det knirket på de rette stedene, og lukten av nykokt rabarbragrøt spredde seg i huset.

23

Et modig valg den gangen, å kjøpe et stykke land på ei øy i havgapet. Lite visste Lauritz  om alle krabbene som skulle fanges i Ørp av tidenes etterkommere, øyfestene som skulle holdes på Ørpevollen, gylde sommeropplevelser som skulle skapes i vannlek i sundet, gjemmetedene som skulle lages i Haraldsheia, og konvallene som skulle plukkes i Lilleåsen underveis og etterpå..i minst hundre år…

Men du gav oss muligheten til et felles sted – en gylden plass, hvor flere av dine barnebarn, oldebarn og tippoldebarn i generasjoner etter deg,  gjemmer flere av sine beste minner i livet. Takk!

24

Sundet var isbelagt, og frostrosene på kjøkkenvinduet i Norgård vant kampen mot varme solstråler, selv midt på dagen.

25

Utedo med plass til to, var ingen spøk når en måtte vasse snøen til kness i tjue minus.

26

På Ørepevollen er det engblomster, og gule ballasttulipaner. Og heldig er den som kan ligge i gresset med et strå i munnen og høre trærne suse i Lilleåsen, mens enda en seilbåt finner sin plass for natten i le av Luciaholmen.

27

En ting som er helt soleklart, er at Lauritz hadde ganske stor hjernekapasitet. Han var en intelligent fyr.

Det var en jubileumsfest på skolehuset på Skogsøy hvor det var litt tynt med underholdning. Så foreslo han at han skulle holde skole, og forsamlingen skulle være hans elever. Han introduserte at de  skulle få en time i regning.

Så skrev han en oppgave på tavla i ganging, og gjorde som om dette var dødsens alvor. Når han i første omgang regnet ut resultatet, så ble det hakkende galt. Og folk skjønte at dette var spøk, så de lå langflate å lo.

På siste linjen hadde han tall som ikke lignet på oppgaven, men når han satte likhetstegn og viste resultatet, så stemte hele regnestykket likevel.