01
Et pusterom.
Et vektløst sekund.
Truffet av varmende morgenstråler i ly av den falmrøde sjøbuveggen.
Det er blikk stille i dag.
Med unntak av en manneidstrøm som treffer vannskorpa, delvis i takt, delvis samtidig, er det som om selve naturen har stoppet opp, og jeg er til stede som det eneste menneske på planeten.
Et perfekt øyeblikk.
Som kun deles med et par søvnige måker på jakt etter frokosten.
Jeg feirer stunden ved å befri mine føtter fra klamme sjøstøvler, og vifter dagen velkommen med beina over bryggekanten.
02
Lyng og einer oppi Haraldsheia.
Vi trør oss forsiktig, på små stier, gjennom busk og kratt.
Den gang som nå.
Tusenvis av store og små minner.
Fra Lauritz Fugleviks St.Hans bål på toppen, med hele øya på slep.
Først flødemelkkalas på Norgård, før lurebål, og et titalls svabere med skolebarn og foreldre, viftene for å få fyr.
Til lek og gjemsel, sauer, og hemmelige plasser, i minst tre generasjoner av etterkommere.
Et utkikkspunkt. Et landemerke.
Formet som en sukkertopp, synlig i sjømils omkrets – et tegn på ly og smult farvann innen rekkevidde.
Kjenne sjøen herje rundt bauen i det du runder Tånes.
For så å se kjentfolk vinke velkommen der oppe..
Velkommen til Skogsøy!
Kveldsmaten venter på kjøkkenet.