Minner og forhold til steder

Forhold til steder på eiendommene og minner:

NORDGÅRD – SKOGSØY

 

Kirsten Knutsen

KirstenK2(Barnebarn av Lauritz Fuglevik. Vokste opp på Norgård)

En julaften hadde bror Lauritz, rigget til den store skipsklokka som tidligere var blitt brukt når det var tåke, på en tollbokutter i Amerika. Vi satt rundt middagsbordet i huset på Norgård og spiste risgrøt, da jula ble ringt inn med klokka. Det var en spesiell opplevelse og en høytidsstund.

 Jeg hadde et spesielt sted på Haraldsheia, som var min hemmelige gjemmeplass. Der gikk jeg når jeg ikke hadde det så bra, så jeg fikk en stille stund for meg selv. Det hendte rett som det var at jeg ”forsvant” opp dit.

Mor var alltid på etterskudd og det var lite glede i å bidra i arbeidet. Om jeg hadde fått mitt ferdig, så var det alltid noe mer.  Premien med å bli ferdig med en arbeidsoppgave, var å få flere. Vi måtte bidra med rengjøring, høying osv. Far var god til å ro til Kjellingrenna og sikre hverdagsfisken når vi var barn – før han etterhvert ble med skøyta.
Mor hadde kjøpt Singer symaskin for egne penger.

 

 

Laurits Mortensen

Lauritz-M(Barnebarn av Lauritz Fuglevik. Vokste opp på Norgård)

Det var det en ideell oppvekst sånn som jeg ser det. For det første, når jeg var 6-7 år fikk jeg tildelt sauene som min arbeidsoppgave. De var gjerdet av, og gikk i Haraldsheia. Men jeg temmet dem opp, så de ble så kjælne at de kom når jeg ropte.

Vi fikk tildelt arbeidsoppgaver hele tiden.

Det som vi alle prøvde å snike oss vekk fra var lukingen.
Det var ti rader med jordbær. Så fikk Gerhard, Kirsten og jeg hver vår rad. Vi måtte holde det fritt for ugress og kunne til gjengjeld spise det som var der. Resten av de sju radene var til hushold. ”Det er statens rader”, sa jeg. ”Hva mener du?”, spurte mor. ”Det er typisk for staten – de tar fra de små hele tida, og akkurat det samme prinsippet følger dere nå”, sa jeg.
Det var nemlig pliktgrassing i de resterende sju radene.

Jeg husker ved flere anledninger at jeg satt i stua og pugget salmevers. Her var ingen bønn.

 

 

Kirsten og Laurits forteller

Om hverdagslivet på Norgård :

Da vi var vi vokste opp på Skogsøy bodde det tre generasjoner i vårt hus. Far Mortens foreldre, Morten og Elisabeth og oss tre søskenene (Lauritz, Kirsten og Gerhard).

Vi måtte hjelpe til på ulike måter, blant annet ved å bake brød og lage fiskemat. Da hadde mor en trebolle og en svær stamp. Hun kom på inspeksjon rett som det var. Taket i kjelleren var nesten sort etter røyk til vanlig. Den hvite fiskepuddingen gav derfor svært tydelig merker i taket når vi hadde vært ivrig i tjenesten.

Bestemor og bestefar hadde ei stue nedenfor – den innerste. Der sov de. De hadde også en seng oppå loftsganga som de aldri brukte.

Vi barna; Laurits, Gerhard og Kirsten sov på kammerset. Laurits og Kirsten i samme seng – anføttes med hodet i hver sin ende. Gerhard og mor og far hadde egen seng. Men alle lå på ett rom.

Vi hadde to kyr i floren for at det skulle være varmt om vinteren, og  tre eller fire voksne sauer.
Sauene holdt til utenfor selve fjøset.

Rottene fløy på gårdsplassen fra huset til floren, men heldigvis fikk vi katten Tiger etterhvert.

I løpet av en generasjon, ble hele familiebildet snudd i Norge. Damene begynte å jobbe etter hvert, og det var stadig færre gamle som ble pleiet hjemme. Bestefar (far til Morten) døde hjemme. Bestemor var over 70 år da hun brakk lårhalsen. Hun kom hjem fra sykehuset til Skogsøy med to stokker. Vi hadde ikke vannklosett, så hun måtte gå over gårsplassen til låven i en måned. Før hun døde «kastet» hun den andre krykken.

Fløte var eksklusivt under krigen. Vi fikk separator.
Hvis fløten stod i et fat over natten, fløt den opp og ble liggende som gulaktig skjær på toppen. Hvis du var stødig på handa kunne du greie deg ganske godt, og sikre deg godsakene.

 

Om skriveglede og bakst:

Mor Elisabeth skrev også sanger, akkurat som sin far Lauritz Fuglevik. Skrivegleden gikk i arv.

Det som var typisk for Elisabeth, når de skulle i venners sølvbryllup for eksempel, var å dikte noe for anledningen. Men det ble jo aldri gjort før i siste liten. På fredager bakte hun brød. Da fikk hun som regel ånden. Hun stod i kjelleren og fyrte, og plutselig hørte du treskoene opp trappa til kjøkkenet. Vi fikk beskjed om å ikke si en lyd for å sikre  henne full konsentrasjon. Så brettet hun duken på kjøkkenbordet til siden, tok blyanten i vinduskarmen, og skrev et vers. Ingen turde å snakke til henne. Så forsvant hun ned i kjelleren igjen, og fløy frem og tilbake, tre -fire ganger, før sangen endelig var ferdig.

Når mor hadde bakt ferdig brødene, spikket hun ved til opptenning for neste gang.
Så la hun det inn i ovnen som fremdeles var varm. Det var to steikepanner i grua.
Hankatten Tiger var venner med mor på visse betingelser. Den fikk ikke komme på kjøkkenet, og stjal så sant den kunne komme til. I bislaget og fjøset kunne han bli med. Men ikke på kjøkkenet.

En gang hun hadde lagt inn ved til neste bakeøkt, satte hun ovnsdøra på gløtt for å sikre luftskifte. Senere på dagen lukket hun den igjen. Om kvelden ble ikke katten med i fjøset, og det syns vi var rart. Tilfeldig hørte Laurits  svak mjauing fra bakerovnen, og befridde dyret ved å åpne luka. Katten kom som ei kule.

 

Om skolehverdagen

Vi hadde en lærer som het Storaker i 4, 5 år. Så fikk vi en setesdøl. Han mistrivdes så veldig. Ikke fikk han folkelekog ikke fikk han graut. Og sjøen kunne han ikke fordra. Han var redd for ferja ut til Landøy.
Mor Elisabeth var med på å løse ham fra vervet. Han hadde lenge søkt på andre jobber, og lagt brevene i postkassa på øya, men det var ingen som brukte den kassa. Etter en stund måtte Bergliot låse den opp, og der lå søknadsbrevene som aldri var blitt sendt.

Vi hadde også Akselsen og Gerhard Lindebo. Akselsen satt jo å leste sine egne studier, og kikket opp hver gang noen kremtet. En av elevene klarte å komme seg ut vinduet og inn døra igjen uten at han merket merket det…

Vi hadde ski på skolen om vinteren. Det var jentene som var tøffe, mens guttene var inne. Vi rant fra toppen av Tjuende bakken og helt til hybelen. En gang lå der en klatt snø helt til 17 mai.

 

 

Om forholdet til Fuglevik

Morten og Elisabeth rodde også med alle barna fra Skogsøy til Fuglevik. Ved vestavind kunne vi seile, og da gikk vi helt rundt Tånes til Fuvistø. Det var sommeren. Vi ventet til vinden kom fra vest. Kirsten satt alltid i kransebandet. Hun likte ikke å seile.

 

Om tuberkolose

Mor Elisabeth gav aldri oss en klem, for hun var redd for smitte. Det gjaldt hele livet. Hun hadde mistet to søsken til sykdommen, både Anna og Jens. Og Gunda hadde plauritt.

Det gikk rykter om at læreren på skolen hadde vært smittebærer i hennes barndom.

Hun var livredd for at hun selv bar på smitte. Hun gikk til lege etter at vi var flyttet ut for å få bekreftet
100 % at hun ikke var smittebærer.

Tuberkolose var en folkesykdom og det var hele familier som døde ut. Det satte underlige spor etter seg. En gutt som eide ei hytte på Landøy , hadde foreldre som døde, og nærmeste slekt ”tok han til seg”. Han ble ikke adoptert og hadde ingen arverett. Men når slike foreldreløse barn kom til konfirmasjonsalder, så fikk de en bit av «mor Norge». Han her fikk 18 mål på fastlandet som konfirmasjonsgave, som skulle sikre et godt utgangspunkt for livet, en dokumentasjon på at det ikke var forskjell på han og andre mennesker.

 

Om hummerfiske:

Hummerfiske var stort. Bestemor (mor til Morten Mortensen) og mor Elisabeth, Gerhard, Laurits og Kirtsen satt i samme robåt. Det var sikker fortjeneste på hummeren hele året. Det å få en hummer pr teine på første trekket, var et mål på hvor flink du var som fisker.  Vi hadde ca 70 teiner. Vi hadde åte i alle – (salta fisk) Vi la dem i kiste og frakta fangsten til Mandal rundt juletider for å få best mulig pris.

En uke før oppstart la vi teinene  til vanning utenfor holmene. De måtte trutne. Mange av dem ble lagt ved Egvar hvor det ikke var dypt, og så hev vi ut så mange vi kunne langs brygga hjemme. Det var spileteiner, så de var tørre etter lagring hele vinteren.

Motorbåten fikk vi i 43. Før det hadde vi rosjekte.

 

Laurits forteller:

…videre om hummerfiske:

Vi hadde ei teine hver som vi barna selv kunne bestemme hvor skulle ligge.
Gerhard gikk på gym. Han kom hjem på lørdagen, og mor Elisabeth ble med
ham ut i mørket i sjekta. Der satt det en hummer i, og i halvmørket 
tok han hånda ned for å ta den ut. Dermed satte han fingeren rett i
kloa. Hvis en hummer manglet ei klo (pilgrim), så fikk man kun halv
pris. Uten klør fikk du nesten ingenting for den.

Når det som befinner seg fastlåst i kloa forholder seg rolig, gir
hummeren opp. Gerhard ventet på at hummeren skulle slippe taket. Han ba
mor Elisabeth om å gi ham en tolle til den andre kloa siden hummeren
ikke kan klype to steder på en gang. Hun klarte det ikke, og satte selv
inn sin egen finger. Det gjorde så vondt at hun satte i et himmelsk hyl,
og reiv til seg armen. Da gikk jo kloa, og Gerhard ble veldig sinna
siden fortjenesten var tapt.


Dagen før oppstart et år(14 okt), hadde vi lagt ut hummerteinene ved brygga.
Jeg hadde spart ei uke av ferien i mine «voksne dager», og skulle laste båten om kvelden sammen med far Morten. Da vi stod og dro,  «satt det» plutselig en hummer i. Jeg ville for moro skyld  sette far på prøve. ”Hva gjør vi nå?”, spurte jeg. Så gjorde han sin teine ferdig og sa ” Er du i tvil? ” Han gikk bort til teina, og kastet ut hummeren. Så sa jeg : ”Du kunne latt hummeren sitte i til i morra til kl. åtte, for da ville det vært lov”. Da sa han ” Du skal aldri diskutere med din samvittighet”. Denne setningen har jeg tenkt på mange ganger siden i livet.

 

Øyvind Knutsen

OevindK(Oldebarn av Lauritz Fuglevik)

  • Hummerfiske, hvor mor Kirsten bandt bror Per og meg fast til tofta fordi vi ikke hadde redningsvest
  • Bestefar Moren som stod og ventet med båten hver søndag kl. 1030 uansett om det kom noen eller ikke (Det fantes kun en telefon på øya, så han stilte alltid opp for sikkerhets skyld) Dro alltid tilbake til Skogsøy for å rekke gudstjenesten på radio kl. 11
  • Når man skulle på utedoen i floren, benevnte man det alltid som å «gå på kontoret»
  • Ludo turnering med bestefar Morten i gamlehuset. Hvis det var uavgjort etter to runder, så tok vi en tredje. Han avsluttet alltid med å si «Takk for godt snyderi»
  • Makrellfiske med bestefar. Vi var på besøk på Skogsøy og fikk beskjed om at det stimte da vi satt og spiste middag, og mor var «på kontoret». Da hun kom tilbake til middagsbordet fant hun ingen, for vi hadde bare fart på dør for å for å fiske. Bestefar Morten datt oppi nota med fisk.

 

Anders Knutsen

(Tippoldebarn av Lauritz Fuglevik)

Campingvogna til mor Kirsten og far Jens på Rundegra. Utrolig spartansk når man  ser tilbake på den – samtidig et fullverdig ferieparadis.

  • Diverse husker/slengtau. Lukta i Norgård i gamlehuset, spesielt i kjeller og trapp.
  • Utedoen under låven ved gamlehuset på Norgård. Vind i rompa.
  • Det grønne bordet i stål ved gamlehuset. Hoppe på det. Lyden det lagde. Fattigmannstrampoline.
  • Var alltid fint vær på skogsøy. Uansett.
  • Ørp: Krabber. Tjære på steinene. Ræl som drev i land. Maneter. Krabber under brygga.
  • Hummer under brygga til Gerhard. Klarte ikke fange den.
  • Gulholmen. En slags ytre begrensning. Så langt ut vi fikk lov til å seile/ro.
  • Leke i Harhaldsheia
  • With KMV med 20 hester Johnson. Elstart for bestemor sin del. Kjøre ei runde rundt øya med far, Jens.
  • Grave krabber.
  • Hoppe fra Skogsøyløkta

 

 

 

Elisabeth Knutsen

(Tippoldebarn av Lauritz Fuglevik)

  • Krabbegraving på Egvar og rundt Ørp. Morild og susen i Lillåsen.
  • Øyfester på Ørpevollen med fiskelodd for å holde på duken på plass i vinden og campingstoler i sitronfarge
  • Skalldyrmåltider og jordbær på krabbeteiner i Ørp
  • Vintertur i snøstorm rundt Løbakken sammen med bestemor Kirsten for å besøke de gamle damene på øya (Maiva ved skolestua)
  • Juletrefester og basar på skolehuset
  • Fiske på Nikkelhaugen
  • Bade fra Luciaholmen og drive i rød kano eller gummibåt fra stranda
  • Hjemmelaget vannbrett og flytebrygge i sundet
  • Morgenbad i sundet, sommer som vinter
  • Trappa opp til kjøkkenet i gamlehuset på Nordgård, og den rare doen på høyre side når man kom opp
  • Komfyren som var sort med hvite prikker og myntedropsene som lå i tredje skuff
  • Plommegrøt i det hvite og blå servise i gamlehuset på Norgård

 

 

Kirsten, Lauritz og Gerhard sammen med far, Morten Tobias
på 1950-tallet
Ungdomsgjeng på øya. Kirsten og Gerhard

Øyfred Fuglevik

Øyfred_FuglevikØyfred Fuglevik (Fred Fuglevik i USA) (født 26. mars 1900 på Fuglevik i Halse og Harkmark kommune, død 25. august 1964 i Øvrebø) var en norsk sjømann som i en periode i 1930-årene arbeidet som industri-, gruve- og jernbanearbeider i USA. Han ble etter hvert en respektert fagforeningsleder/-aktivist tilknyttet Industry Workers of the World (IWW).

Utvist fra USA I august 1931 var han en av lederne under en streik i forbindelse med byggingen av Hooverdammen på grensen mellom Nevada og Arizona. Misnøye med hasardiøse arbeidsforhold ved demningen førte til streik blant bygningsarbeiderne da ledelsen avso kravet om å dele ut kaldt og rent drikkevann til arbeiderne. På denne årstiden var det dagtemperaturer på over 45 grader. Arbeidsgiverne svarte med å sende inn folk bevæpnet med skytevåpen og klubber, og Øyfred Fuglevik var en av lederne i IWW som ble angrepet med våpen.[1] Resultatet var at alle arbeiderne, som på det tidspunktet var ca. 1 200, fikk sparken. Fuglevik ble senere utvist fra USA for sin angivelige ulovlige, kommunistiske virksomhet.

 Aktivitet i Norge Øyfred Fuglevik kom tilbake til Norge under siste verdenskrig etter flere år som sjømann i utenriksfart. Han fikk seg jobb på Falconbridge Fabrikker i Kristiansand. Senere jobbet han som dykker på Kristiansand Mekaniske Verksted og som dykker og anleggsarbeider under byggingen av Tonstad kraftverk i Sirdal. Han fortsatte som aktivt medlem av Norges Kommunistiske Parti på Sørlandet etter sin hjemkomst og helt fram til sin død. Innsynsutvalget (opprettet etter Lund-kommisjonens rapport) har bekreftet at Øyfred Fuglevik ble løpende registrert i Overvåkingspolitiets arkiv helt fra 8. mai 1945 til han døde 25. august 1964.

Familie Øyfred Fuglevik var sønn av læreren og lokalhistorikeren Lauritz Fuglevik. Han giftet seg i 1947 med Anna Torhild, født Moi. Sammen fikk de sønnene Leif Fuglevik (født 1948) og Tor Aslak Fuglevik (født 1950).

Tor Fuglevik

Tor_fuglevikTor Aslak Fuglevik (født 7. april 1950 i Kristiansand) er journalist og medieleder. Han er sønn av Øyfred og Anna Torhild Fuglevik, født Moi. Tor Fugleviks farfar var lokalhistorikeren Lauritz Fuglevik. Fuglevik har siden 2006 vært direktør i det internasjonale mediekonsernet Modern Times Group (MTG), som eier Viasat, TV3 og P4.

Bakgrunn Fuglevik tok eksamen fra Norsk journalistskole i 1971, og samfunnsvitenskapelig embetseksamen fra Universitetet i Oslo i 1975.

Fuglevik begynte i NRK Radio i 1971 som nyhetsreporter i Dagsnytt, 21 år gammel. I 19761977 var han informasjonssjef i Justisdepartementet, og 28 år gammel ble Fuglevik i 1978 sjef for NRK Sørlandet. Han var deretter sjef for NRK Østlandssendingen (19841986), assisterende radiodirektør i NRK (19861988) og senere radiodirektør i NRK (19882000). Stedfortredende kringkastingssjef og direktør for NRK Futurum 20002001.

Som radiodirektør hadde Fuglevik ansvaret for innføringen av et nytt, nasjonalt trekanaltilbud med kanalene P1, P2 og Petre i 1993, for lansering av verdens første digitale radiokanal NRK Alltid Klassisk i 1995 og for etablering av Norges første nyhetskanal, NRK Alltid Nyheter, i 1997.

Etter 30 år i NRK sluttet han i 2001 som stedfortredende kringkastingssjef i NRK[1] for å bli administrerende direktør i Norges televisjon (NTV), etter å ha takket nei til å bli generalsekretær i den europeiske kringkastingsunionen EBU i Geneve.[2]

I Norges televisjon ledet Fuglevik den faglige og politiske prosessen fram til Stortingets endelige vedtak i 2004 om bygging av det landsdekkende, digitale tv-nettet som NRK og RiksTV i dag benytter.

Fuglevik sluttet i NTV i 2006 etter endt åremål, og ble samme år ansatt som direktør i MTG.

Øvrig virksomhet Fuglevik har publisert flere bøker om kringkasting. Han har hatt ledende tillitsverv i den europeiske kringkastingsunionen EBU, og har vært medlem av styrene i blant annet Språkrådet og Det Norske Samlaget. Han mottok i 2008 Prix Radios hederspris for å ha hatt «ansvaret for mye av moderniseringen av radiomediet i Norge».[3]